Dagbok: Turen 2014

Skrevet, syklet og opplevd av Kjetil Grude Flekkøy.

1. etappe: Fall og feiring

Endelig. Godt å være i gang – attpåtil med pangstart direkte på riksdekkende fjernsyn. Men veien er kort fra pur glede til knall og fall.

1. etappe. 15 mil. Småregn. 2 på felgen.

 

Morgensamling foran Oslo rådhus: Alle er på plass – syklister og hjelpere, familie og venner med flagg og klemmer og heiarop. Og arbeidshestene – syklene – står blanke og hissige, klare for å slippes fri på milene sørover. Vakkert, er det.

Og media. Kongelig norsk rikskringkastning. Dagens Næringsliv. Og TV2 – som skal få åpne begivenheten på direkten. Intervjuene gjøres, flaggene løftes, nedtelling i kor – og… på vei.

 

Fri

Det er mye som skal får slippe fri her, men vi triller rolig, nesten høytidelig ut av byen. Vi takler trikkeskinner; de takler ingen av oss. Via veiarbeid og kronglete ”sykkel”-stier. Pust ut, kobling mot følgebilen, og vi er VIRKELIG i gang. Selv om vi liksom triller like rolig videre, til og med forsiktig ned Lierbakkene, gjennom Drammen, utover landsbygda, solgløtt og fint og – bang.

 

Skadet

Dette var dramaet ingen av oss ville oppleve, ikke noen gang på veien, men så skjer det likevel. Albert har veltet og slått seg kraftig. Ingen synlige skader, men – dette er bare fælt. Heldigvis har vi både leger og andre erfarne med som gir ham all den hjelpen han kan få. Men snart viser det seg at han både har fått en hjernerystelse og brukket en arm. En ambulanse tar ham med. Han er slik sett i god behold, men kan ulykeligvis ikke bli med videre. Slik skulle det ikke være.

Det beste vi andre kan gjøre er, er å fortsette. Men det er stille i feltet etter dette.

 

Kina

Lunsjen blir en oppmuntring. En flott overraskelse for å feire at vi er på vei. Selv om det ikke blir så lystig som det skulle, står vår ivrige kjøkkengjeng klar med en eksotisk oppdekning. Kinamat, utsikt mot sjøen og et uanstendig antall påfyll. Dét er bra.

 

Turen går videre på kjente veier, kjent fra treningssamlingene i mai og juni. Humøret er noenlunde tilbake, selv om småregn gjør veiene så våte at det spruter fra dekkene.

Nesten, i hvert fall. Godt å gjøre unna regnet tidlig på ekspedisjonen.

 

Stealth

Diskusjonen fra starten av dagens tur dukker opp igjen: Fartssugne ung-foler har sterke meninger om hva som skal til for å minske luftmostanden – i tillegg til tighte klær, profilerte eiker og høye felger. Vi snakker om legger: De bør visstnok barberes. Én mener å vite at glatte legger gir en temporytter i 45 km/t hele 70 sekunder gevinst på bare 4 mil. Stikk den! Andre har mer tro på haihud-teorien. De er litt ru i huden for å dra med seg et tynt lag vann, som så har minimal friksjon mot vannet utenfor. Det første Stealth-flyet i US Air force ble bygget slik. Bedre å la håret gro, altså.

Kanskje vi blir enige en gang underveis.

 

På felgen

Et par punkteringen hører visst med. Maria tar premien for den første, men rutinen sitter som et skudd: Radiomelding til følgebilen bak: ”Forhjul!” – og samtidig er Ole allerede på vei bakover med hennes hjul. Det nye er halvveis fremme allerede. En kjapp veksling, og radion knitrer ”Lag 1 er klar!” 

Ved neste punktering (bakerst i lag 2) går byttet så fort at vi i lag 1 tror det bare er et kjede som er hoppet av.

Det kan bli interessant når vi får finslipt teknikken.

 

Kast

Men vi må holde oss våkne. En uryddig oppbremsing i feltet, og en mann til går overende, i hvert fall så vidt. Det blir bare et kast i bakhjulet, som byttes raskt - og vi er videre igjen. Ungspretten fra Grimstad sykkelklubb fikk et par skrubbsår som bonus – vi enda en påminnelse om å være årvåkne.

Og mekaniker-Jesper får en tung rettejobb i kveld.

 

Heiagjenger

Sørover mot Larvik øker vinden på, midt imot. Sies det. Vi bak i feltet merker ikke noe, men de foran må visst jobbe litt mer. Sies det. Godt de får brukt seg litt.

Det glemmer de fort når heiagjengene dukker opp langs veien. Den ene flokken etter den andre suser vi forbi, mens de vifter med flagg, roper «Heia» og ”Tour de France”.

Sånt er gøy. Vi føler oss litt som helter i sånne øyeblikk.

 

750 mil

Og fergekaia er et lykkelig syn. Også for de som ikke får en siste tårevåt avskjed fra kjær familie som har møtt opp. På en startdag merkes det jo litt at man har 50 x 150 = 7500 kilometer i beina.

Det er bare å skifte til sivil, – og vente, vente på å få komme om bord. Vi vil ha mat!

 

Feiring

Om bord får vi høre at Aleksander Kristoff har vunnet dagens etappe i Tour de France.

”Dette har jeg drømt om siden jeg var liten” sier han. Vi skal ikke se bort fra at han har vært bare ørlite grann inspirert av en entusiastisk gjeng syklister og landsmenn på vei mot samme by som han.

Og så hadde vi et bursdagsbarn blant oss. Ole Henry meldte seg på vel vitende om at han ville bli feiret av 50 mann som gratulerte ham med de 65.

-

Lykkelige, med bare 150 mil igjen.

2. etappe: Seks damer i rulla

Vi er på vei mot kontinentet. Halve Danmark er unnagjort. Vi opplevde fornemt selskap og et problem med en fiks løsning.

2. etappe, land 2: 21 mil. Sol. 2 flate dekk. Ikke noe krøll.

 

De kaller det ferie: Opp klokka 6, noen ut for å ta morgenbad i Vesterhavet – mens vi litt mer normale stavrer oss opp til frokost. Det er ille tidlig, men må til for å oppfylle Rittmeisterns ordre: Avgang 08:00.

Vi klarte 08:04, og toget styrte sørover.

 

Nølende

Selv under en morgengrå himmel er vi et ganske flott syn. (Noen fordeler har vi ved å sykle bakerst i gruppa.) Ikke helt symmetrisk ennå, men toget glir gjennom svinger, over hauger og rundt passasjer som om vi var én. Det likner mest en summende orm, i rødt, hvitt og blått.

Noen få skravler frenetisk fra start. De fleste er litt avventende. Dette er tross alt en av de lengste etappene, og vi er knapt nok innkjørt. Men man merker ganske snart at det er noe her, en fin, lett og hyggelig tone som om vi har kjent hverandre mye lenger enn de få dagene vi har hatt sammen.

 

Yvette

Det er forresten kommet en ny deltaker: Yvette. Hun er en leken, lubben krabat med et artig smil, og siden hun er ei dokke og premie, får hun være med én utvalgt som har utrettet noe spesielt den siste dagen. Slik vil det være hver dag gjennom hele reisen.

Og den som fikk starte ut som ledsager var ganske opplagt: Carol – som sørget for en lunsj helt utenom det vanlige på brygga i Holmestrand. Yvette har dermed kjørt som hennes copilot i bilen på tourens andre dag.

 

Gentlemen

Apropos kjøring og trafikk: Både vi og de andre har ymse hårreisende opplevelser med folk med ratt og godt utviklet eiendomsforhold til hele veibredden. Her i Danmark skjer noe som varmer: Nesten hver gang vi nærmer oss en møtende bil på en smal vei, svinger de til side og stopper. Står stille mens vi passerer.

Flere har fått stående (egentlig sittende) applaus som takk.

 

Splittet

Men vi skulle jo fortelle litt om hva som har skjedd også. Det har bare vært ganske udramatisk… Heldigvis. Med mye vakkert, dansk landskap. Og noen mer hektiske byer.

Se det for deg, at man kommer inn en hovedgate, 50 syklister i følge. Man kommer til et lyskryss, og så skifter lyset til hissigrødt i det halvparten er over.

Før vi var gjennom Aalborg (de som lager akevitten, må vite), var tourfølget splittet i fire: Full stopp, oppsamling og opptelling. Man vil nødig kjøre seg vill eller misten noen i en jydsk metropol.

 

Idyll

Har du opplevd Limfjorden en vindstille sommerdag med sommerfugler, båtliv og stille skvulp? Vi tok lunsjen der, med hvit duk. Og vi vet fra i fjor at dette temmelig trekkfulle stedet sjelden byr på slike forhold. Men det slo altså til. Det var bare å krølle tærne i gresset og drømme seg utover den speilblanke sjøen mens man gasset seg med mat, mat og mer mat.

- De seks første brødskivene er alltid de beste, mente et selverklært matvrak. Og smurte seg matpakke for å holde ut de neste 3-4 timene. Man vil og bør unngå kriser.

 

Seks damer

Høydepunkter videre?

Hans Petter nevner det at han for første gang fikk se en hel kuflokk løpe. Sånt gjør inntrykk på en fullblods bygutt.

Og fenomenet ”seks damer i rulla”. Det krever litt forklaring:

Det har seg slik at to-tre av damene har slitt litt med å holde følge når det gikk for fort for lenge. (Ja, da, de har mer enn gode nok unnskyldninger. Seriøst.) Så for å la dem styre tempoet – legge seg ned på en komfortabel fremdrift – ble alle de seks damene i gruppe 1 plassert forrest. Det borget for noen rolige siste mil. Men så skjer det:

 

Hektisk

Vi som før hang greit med, opplever brått at lukene blir større, beina blir halvsure og vi er andpusten. Her går det da virkelig unna?

- Vi tænkt vi sku prøv å gi på litt, sjø. At vi sku tyn dokker litt.

Fikk vi høre etterpå mens pulsen omsider fikk roe seg.

Man kan bare gjette om de blir enda striere med flere trøndere i frontstyrken.

 

Mr. Galant

Før ”seks damer i rulla” oppsto, var det én Herre i laget som utmerket seg. En gentleman. Han så slitet og ville hjelpe. Ga bokstavelig talt den ene etter den andre kvinnen en hjelpende hånd opp bakkene. Sånt er gull verdt. Og Morten fikk som fortjent: På tredje etappe er det han som skal få eskortere alles nye yndling Yvette. Helt til Tyskland.

3. etappe: Silkeføre fra Silkeborg

Det var en opplevelse ut av Silkeborg, helt alene gjennom bøgeskoven – helt til vi krasjlandet et sted i det grønne.

3. etappe, land 2. 19 mil. Sol. 9 flate dekk. Én kollbøtte.

 

Vi har også avdekket et problem. Alle opplever dette, egentlig, og det er litt sårt. Mer om det senere.

For å begynne med starten: Kulda har gitt seg. Da vi sto nyvaskede og klare utenfor hotellet i Silkeborg i morges, var det 24-25 lune grader. Det lovet bra. Sommeren er her.

- La oss reise til Tyskland! sa Rittmeistern. Hotellet ligger midt på Jylland, 2-3 timers biltur fra Tyskland, og vi skulle sykle. Applaus.

 

Trolsk

Vi ble ført inn i en dempet mørk skog, med glatte, grønne stammer, åpen skogbunn, sol som trakk ned gjennom kronene her og der – og en meterbred, asfaltert sti bare for oss. Det var kjølig etter natten, men desto mer eventyrlig, og vi gled da nesten magisk av gårde. Kilometer etter kilometer.

Da ødelegger det stemningen litt at folk begynner å punktere. 1, 2, 3 ganger – og kaklaggabakk! Berit ligger i grøfta, eitrende forbanna, mens karen som forårsaket velten står stille og svelger. Og tørker blod fra noen helt ferske skrammer. Han hadde visst kjørt uten å holde i styret og var litt uoppmerksom, som det heter. Ble vel revet med og våknet veldig plutselig i det han stupte over styret på sykkelen ut i gresset utenfor stien. Man lærer fort av sånt.

Fire punkteringer og et ødelagt dekk var fasit før vi kom ut av skovstien.

 

Hull og tull

Og igjen og igjen lød ”Defekt!” over radioen. Det var som en epidemi. Innen dagen var omme, var hjul skiftet ni ganger. Det er All time high for Oslo-Paris. Ni slanger, to dekk og en ødelagt felg. Vel har vi syklet 10 000 kilometer til sammen i dag, men likevel, da…?

Inne i de dype skover kan man ikke bare bytte hjul fra en følgebil. Her måtte det lappes, og det tar tid. Derfor ble hele dagen omtrent en time forsinket.

 

En annen ting den tapre gjengen vil huske fra dagen, er noe slik som ”Stoooopp, vend om, vi må snu, vi har visst kørt forkert.” Dette bragte hele feltet i for små veier, flere runder i rundkjøringer og turer på spennende veier hvor neppe noen andre sykkellag har paradert tidligere.

Et par kranglete GPSer får skylda. Vi fikk rørt oss litt ekstra.

 

Energi

Men det var det problemet vi nevnte. Noen hadde selvfølgelig hørt om det, men det er noe annet å kjenne det på kroppen. Klart det prates om det underveis, men at det skulle dukke opp midt under lunsjen, var vel ikke helt som ventet.

Mat har forresten fått en ny mening her. Folk tjupakker blingser under frokosten for å overleve frem mot lunsj. Skikkelig mat er da også mye bedre enn bare energibarer, gel og energidrikk. Sånt går det det mye av i løpet av ti timer på og med sykkelen.

 

Berg- og dalbane

Vi kjørte som planlagt fra start, mot sola. Mest mindre veier, med utallige kosehyggelige, små landsbyer og mange bakker. Hvem kunne gjettet at paddeflate Danmark har så mange bakker? Ærlig talt? Bratte er de også, så selv med en økt to mil kortere enn i går, tok dette på kreftene, særlig når sola lunket på til over 30 grader. 1380 høydemeter tok vi unna i dag. I bare halve Jylland. Det er visst her danskene har fostret en og annen brukbar syklist.

Og apropos gamle historier: Rittmeistern ga oss en finfin historisk innføring i hvordan vikingen Harald Blåtann en gang erklærte Norge og Danmark som ett rike – under en pitstop i Jelling. Vår pitstop, altså. Vi gjetter at vår danske leder var mer kry av den historien enn det norske publikum… (Alle vi nordmenn har jo allerede blåtann på telefonene våre.)

 

Mr. Mekker

I Jelling fikk også vår trofaste mekaniker, Jesper, reparert en sykkel som var tråkket i filler en mil tidligere. Giret var vrengt, men med nok reservedeler til å bygge flere sykler, er slike småtterier nettopp – såre enkle. Han har nok å gjøre, den mannen. Lunsjen måtte andre smøre for ham og nærmest mate ham mens han fikset og justerte.

 

Forløsningen

I lunsjen, ja. Det var der Johnny tok tak i det problemet vi skulle fortelle om. Det startet visst egentlig med at en spurte om han hadde krem. Saken er nemlig at flere enn han er blitt litt såre rundt omkring der setet sitter. Eller omvendt. Uansett: Dette både føles sårt og er litt sårt å snakke om. VAR sårt. I løpet av en del timer med felles utvikling av dette problemet, er intimgrensene for lengst brutt. Alle har det eller har en løsning på det; Johnny hadde visstnok begge deler. Og der kom altså det enkle spørsmålet:

- Har du krem?

- Til arm eller rompe?

- Rompe.

(Nå er strengt tatt ikke ”rompe” helt riktig, men la gå. Det dreier seg mer om en sone av kroppen, virkelig midt i. Midtskips, altså. Sårt, blir det, kanskje med sår, og tro oss:

Det kan fort gå utover entusiasmen over neste etappe om dette får gro fritt. Eller omvendt.)

- Så fint! tenkte antakelig mannen med spørsmålet, men halve problemet – eller løsningen – er jo å få på nettopp kremen. Og Johnny er en oppofrende mann, dog med sine anstendige grenser i behold, så han kunne vise, men bare på seg selv. Og det var dette han gjorde midt under lunsjen. Før han gikk bort og forsynte seg med brød og salami.

Godt det er nok antibac å ta av.

Og nettopp hans oppofrende, velvillige, hjelpsomme og praktiske løsning på et preserende problem hos en venn som trengte hjelp, gjør nettopp Johnny fortjent til å eskortere Yvette videre på ferden ned gjennom Tyskland i morgen.

4. etappe: Et tysk hurtigtog

Det går et tog gjennom Nord-Tyskland, et hurtigtog på skinner. Som går like godt til lands som til vanns og kanskje i lufta med.

4. etappe, land 3. 19 mil. Sol. 2 flate dekk. 2 cruise.

 

Hektisk morgen, som vanlig. Men alle er klar 10 min før avgang.

Så nesten som i går, på en brosteinsvei gjennom en tunell under trekronene, vider på hovedveier forbi kjente steder (synd å forlate en så hyggelig småby som Flensburg uten en rusletur, men vi er som rockestjerner som farer fra by til by) og ut på flatene ned gjennom gamle danske områder i dagens Schleswig-Holstein.

 

Ekspress

Det går fort, og det går tett. Dette går virkelig på skinner. Når man kikker på makkern eller de som ligger like bak, er det en blanding av konsentrasjon og… glis. Lange strekk med 34-36 km/t – det er stor moro for sykkelentusiaster. Ikke minst når man kjører butt i butt, nærmest hjul mot hjul, i to tette rekker.

 

Bevegelsen

Det er en egen dynamikk i et slikt felt. Prøv å forstå dette:

Man kjører altså i to rekker. De forreste tre parrene ligger i ”rulla”, de rullerer hyppig slik at de kan bytte på å brøyte lufta i teten. De bak skal følge på så tett som mulig for å ha fordel av dragsuget.

Men så skjer det ting, og noen bremser litt. Når man ligger så tett, vil sånt forsterke seg bakover – til de bakerste risikerer å panikkbremse.

Og da skjønner du poenget: Det er bakerst man kjenner hvor perfekt rulla går. Og jo jevnere fronten kjører, jo mindre rykk forplanter seg bakover, og jo mer kan alle nyte

spenningen med å kjøre tett og fort. Clouet er en følsom finger på bremsen. Små, myke justeringer av farten – og, – svisj…!

 

Buffét with a view

Slik gikk turen i dag, helt til vi var fremme ved tourens første sjøreise. Kieler-kanalen, rett vestover fra Kiel, er ikke så bred, og den betydde da også en tur med en bitte liten ferge – som vi fylte halvveis med sykler. Men tross vel 100 meter over:

Mens vi nøt vår lunsj-buffét i det fri med utsikt mot denne tarmen av sjø: Ganske plutselig, midt inne i landet, så å si, glir et abnormt lasteskip forbi oss, nesten så det skraper borte paprikaen på tallerkenen. Tyskerne vet å be på stor underholdning.

 

Snikingens mestere

Neste fergeoverfart går det gjetord om. Eller: Den er beryktet. Svært mange vil over Elbe, fjorden eller elva som kommer ut fra Hamburg, men fergene har lite plass. Det betyr kø, kø, kø flere kilometer ut på hver side av fergeleiet.

Slikt kan ikke en flokk syklister i et hurtigtog la seg stagge av, så – What to do, liksom?

Vi bruker ut-fila. Holder venstre fil og paraderer verdensvant forbi køen av biler med folk som har kokt her i timesvis. I hvert fall var det tanken.

Følgebilene må med, og det er godt tenkelig, kanskje sannsynlig, at ein lokales Kreissmarschalck med schtreng køkultur ville gå ut i veien med et militært «HALT!» Da måtte i så fall følgebilene ta omveien via, nettopp, Hamburg. Muligheten var absolutt der, og drikkeflaskene var nettopp fylt om så skulle skje. Men: Den eneste som stopper oss er selve fergesjefen som ber oss trekke lengst frem og til venstre på neste avgang. Puh!

 

Altstadt Stade

Hurtigtoget fortsetter sørover. To felt som jager hverandre. Folk gliser fornøyd. Det er sent på dagen, vi har allerede 16 mil i beina, og et par sliter litt. Men de får Skyven, en

håndpåleggelse, og det lille ekstra som skal til for å holde steamen oppe. Helt frem til Stade, dagens mål.

Til i morgen bor vi i en gammel by. Straks lagene er ferdige med å stelle og pusse med sine kjære, betyr det en fot(!)tur i Altstadt mit einige Bierstuben. Sånn skal det være.

 

Jern-ladies

Aber doch! Yvette har hatt en flott tur med Johnny i dag. I dag kom to beundrere av henne frem: Norris, lurendreiern og skjemtegauken fra fjorårets langtur hadde endelig kastet av seg sjenansen og hilste på alle under middagen. Ivar, som fikk ham som livsvarig partner i fjor, tar ham selvfølgelig med på tur. Men selveste Yvette, hun får kjøre med Maria i morgen. Maria er en som kjempet og led seg gjennom 1650 kilometer i fjor tross altfor dårlig grunnlag – og har blitt med igjen. Forskjellen er at i år insisterer hun på å jage i rulla, og har vel også mye av skylda for drivet i dag.

Gratulerer, damer!

5. etappe: Rakleføre, defekter – og en fest

Dette var dagen da vi passert halvveis til Paris, og litt til. Ekspedisjonsdeltakerne er slitne, men ved svært godt mot.

5. etappe, land 3. 22 mil. Overskyet. 3 flate dekk. Tre ødelagte sykler. To velt.

 

Det er med en viss ærefrykt man gir seg i kast med en sykkelutflukt på 22 mil. Eller som en av gutta sa det:

- Jeg lå og tenkte på det i går kveld. 22 mil. Jeg var rett og slett pissredd. Fortalte han etter meget godt gjennomført.

 

Tysk sightseeing

En slik tur starter rolig. Alle dagene starter slik. Og det er like greit med et kobbel på 50 syklister ut gjennom bytrafikken.

Vel ute setter vi opp rulla (opplegget med seks i front som drar), og farten øker. Og i dag gikk hurtigtoget videre. Teknikken sitter, folk kjører tett og ryddig, og der vi før trillet i 27-28 km/t, er vi nå plutselig oppe i 35-36. Dette er moro for syklister på tur, om du skulle være i tvil.

 

Vi fôr gjennom de dype, tyske skoger, gjennom åkerland og maisåkre, klynger av gårder (det er ikke som i nord der gårdene skal ligge lengst mulig fra hverandre) og små, idylliske landsbyer. Det er flatt, men herlig variert. Man er tett på alt og har orkesterplass til en sightseeing som går og går.

Men: Et fikst påfunn med strødd asfalt spiste dekk. Asfalt pluss skarp grus er en sikker resept der. To ganger smalt det på kort tid. Samtidig som vi absolutt burde holde farten oppe for å rekke dagens ferge.

Den brakte oss over Weser, elva som fører ut fra Bremen, og dermed har vi cruiset på hovedårene ved både Kiel, Hamburg og Bremen. Og sjøluft er sunt.

 

Ristung von Hellegangen

Tyske Autobahn er 1.-klasses. Det kan man ikke si om alle småveiene. Mange er bra, men brått går det over i hull, sprekker, furer, hull, dammer, grus og hull i hull – før man er på mursteinsdekke. Det ser flott ut, men se for det en murvegg som er bygget av en lærling som aldri fikk og aldri vil få fagbrevet. Legg den mursteinsveggen bortover bakken og prøv den med en sykkel med knallharde dekk.

 

Det rister. Alt vibrerer. Hardt! Plomber løsner, stemmen får vibrator og det er umulig å feste blikket.

Fortsett sånn i x antall kilometer, og du vil oppleve at hendene blir merkelig møre og numne, mens armer og bein blir slitne på en helt ny måte.

Flere av syklene var visstnok opptil to cm lavere etterpå. Og alt fra flaskeholdere til gps-holdere burde etterstrammes.

 

Nesle-dykk

Her på mursteinene gikk det også galt, og neppe bare fordi blikket eller grepet visnet. Jan Henry (eller sykkelen hans) kom for nær bakhjulet foran, han mistet balansen og deiset overende. Knut måtte kaste seg unna, rett ut i et brenneslekratt.

- Sabla fort gjort å gjøre noe sånt, slo han fast.

Heldigvis for Ole Henry var Knuts brenn-skader de verste, bortsett fra at sykkelen ikke var kjørbar. Det bar rett i bilen for velt-meistern. Mens Knut fikk døyvet svien med aloe vera.

 

Halvkjørt

Men dette var en dag for feiring! I en lysning midt inne i De dype skoger var det flaggheis, taler og offisielle bilder.

- Vi er ved ”Point of no return”! Vi har syklet halvveis til Paris, 825 kilometer, og det er ingen vei tilbake. Gratulerer! sa Rittmeister Michael, mens Vivian feiret med et løpende flaggborg mellom sykler og ryttere inne i lysningen.

Dette er likevel en målbevisst gjeng, så etter noen raske, offisielle gruppebilder og litt vann og banan, føk vi videre.

 

- Komfortabelt norsk

Men det stoppet ikke der. Rittmeister Michael tråkket til for hardt (eller hvad det nu var for noget), dro bakgiret inn i eikene, og dermed var både gir, eiker og sykkel nummer to ute.

Her finnes heldigvis reservesykler, og i en pause fikk dansken en norsk(!) sykkel under seg.

- Hvordan det føltes å kjøre norsk?

- Mykere, mer komfortabel, slett ikke verst, måtte han innrømme.

 

Vel vitende om at Jesper Mekaniker ville få en stri jobb med å klargjøre sykkelen hans igjen til i morgen.

Og som om ikke det var nok:

Bjarne fikk vridd kjedet. Nok en sykkel å fikse.

 

Trippelekspress

Men, som sagt, selv om vi tapte mye tid, gikk det kraftig unna i dag. Særlig mens Asbjørn, Steinar og Ivar regjerte i rulla. Det er de som brøyter lufta for toget bak, og det tar på. Men, i over fire mil drev de fremover, i lange perioder oppunder 40 km/t. Det er nesten ikke lov, særlig ikke når disse gutta er så mye over gjennomsnittet i alder, rundt 200 år til sammen.

Det blir prat i gruppa av sånt.

De kunne gjerne vært greie etterpå og i hvert fall latt som de var slitne.

 

- Kør i veien

Det var likevel vår gode hjelper Hilde som får æren av å geleide Yvette videre i morgen: Vi hørte en melding på radioen om ”Kør i veien”, og i neste øyeblikk var hun og Thomas fremme for å jage unna en flokk kuer. (Litt senere rakk en høneflokk akkurat å komme seg unna.) De fleste nærmer seg krøtter svært så forsiktig; Hilde viste bare hvem som var sjefen – mens bonden selv nøyde seg med å holde porten til innkjørselen sin. Det er ikke sikkert han heller hadde sett noe slikt før.

 

Belegging

Nedkjøringen i kveld – den siste mila der vi triller rolig mot mål for å få slagget ut av beina – føltes som den foregikk langt på kveld. I den rå etter-regn-ettermiddagen var det allerede halv-skumt og disen lå over markene. 18 små grader føltes kaldt etter varmen lenger nord.

I kveld er det igjen prat om ytelser og forbedringer. Ikke bare på kvelds-mekken som alle jo ni-koser seg med. Men også kroppslig ”topping”. Det hevdes jo at glattbarberte legger kan spare 70 sek på bare 40 km. Ivar (han på 67) lot seg lokke, og i dette øyeblikk får han glattet unna det han har strevd lenge og unødvendig med.

I morgen får vi andre bare håpe at vi klarer å holde følge om han igjen får slippe til i rulla.

 

6. etappe: Glideflukt gjennom grenseland

Vi er over kneika. Gjennom flateste Tyskland og Nederland har vi funnet rytmen, hverandre og…  Dette er bare fint.

6. etappe, land 4. 21 mil. Sol. 1 flatt dekk. Herlig.

 

En litt rå morgen i Meppen. Regnet holder på å fordunste, og vi triller ut av byen. Passerer en skoleklasse på – nettopp – sykkeltur. De får applaus fra et rød-hvitt-blå-kledd lag som tar en kort «mensJesperfikseretkjede»-pause. De har noe å prate om resten av dagen.

 

Strømstans

Ut på rakleveier, akkurat som i går. Hva kan være vitsen med å lage slike veier? Det er neppe enklere, billigere eller bedre, men kanskje penere. Vi vibrerer av gårde og håper det snart går over.

For Steinar går det litt for fort over. Mannen som er kjent som en av de iherdige seniorrullerne har redusert supersykkelen sin til en ettgirs redskap. De ivrigste skal nemlig ha elektriske gir, som reagerer lynraskt og presist og kan gire med fullt trøkk på pedalene. Eneste ulempe er at de trenger én ting: Strøm. Og når batteriet ligger igjen på hotellrommet, – well? Da får man tråkke videre på ett gir. Strevsomt, særlig når det gjenstår omkring 201 kilometer av dagens jobb.

Men tabben gir ham selskap av Yvette i morgen.

 

…?

Vi suser av gårde. Det går fort. Og det går merkelig lett. Alle er tydeligvis like overrasket. Her har vi syklet rundt 200 kilometer, en strekning tilsvarende Oslo-Lillehammer og litt til, hver dag i fem dager, og så virker det så greit å piske videre? Det er til og med gøy å gi på…?

Enklere å forstå blir det ikke av at det gjør vondt både her og der. Noen har virkelig fått føle problemet. Det snakkes om blemmer og sår og …vondt. Én har vannblemmer i hendene, en annen er så stiv i en skulder at det meste låser seg. Og det kryr av vonde nakker, armer, verk i føtter og det er blitt en egen sjargong for apotekvarer i sadeltaskene.

Hvorfor folk utsetter seg for slikt når det finnes charterturer? Og når rapporten hjemme nordfra lyder på 30 grader og hvitvin på terrassen i den lyse sommernatta?

 

Overraskelser

Vi krysset Rhinen i dag. En av Europas store elver, og en stor bro. Med en smal sykkelsti. Men det føles faktisk ganske spesielt, som en liten seier, å krysse denne elva og samtidig vite at vi har syklet helt hit. Vi er på tur!

 

Og da skjer det mye artig. Som da forbilen litt senere meldte om rullestol i veien. Og en til. Og enda en. Vi hadde havnet midt i et rulle-race, og det var bare å heie dem frem.

Eller da et rådyr brått spurtet unna en gjeng trengte, mannlige syklister som var kommet litt for nær. Steven som sto nærmest og opptatt med sitt, rakk ikke en gang å reagere. Han skulle bare visst at det attpåtil var ei høne på den andre siden av veien.

 

Råskinn

Vi krysset også innom Nederland i dag. Det er et hyggelig land, der hver enkelt tydelig har hagen som sin stolthet og svakhet, med skulpturering av busker og bed så mange av dem er velstelte parker i miniatyr. Og det er kanaler og nydelige, gamle sluseanlegg.

Men vi strevde med trafikken. Fra samme øyeblikk som vi kom inn i landet (noe man knapt merker; det var knapt nok et skilt), slo bilistene til. Der tyskerne og danskene bremser ned, stopper, venter og vinker, kjører nederlenderne rett på. Én av dem la seg på hornet og ble der mens han passerte hele feltet på 50 mann, tett på, hele veien ut gjennom en avkjøring. Han ville nok fortelle at denne veien ikke var for syklister.

En annen insisterte på å kjøre forbi tross møtende trafikk. Hun måtte klemme seg inn midt i feltet før hun kunne gi gass igjen og forsvinne.

Nå er vi heldigvis tilbake i Tyskland.

 

Noe…

Sånt er skremmende nok, og likevel driver vi på. Og liker det. Men hvorfor? Hva er det som gjør slitet, vondtene og stresset så… flott?

Flere sier de ville tøye grenser og ha noe å trene mot. Dette prosjektet virket jo ganske drøyt, og det er både slitsomt og litt vondt, men går jo vanvittig bra. Det er verdt alt strevet, sier flere.

Ole, han som ble 65 på båten, sier han hadde lyst. – Jeg har ikke så mange år igjen å gjøre det på. Jeg vil ikke sitte på gamlehjemmet og tenke at jeg burde ha gjort det eller det. Og dette går jo fint!

Knut, som har vært i elitemiljøet lenge, sier han ville gjøre noe annerledes.

- Jeg er vant til å sykle mange fort sammen, men dette er noe helt annet. Her kan jeg bare ta det med ro og kose meg. Og det er jo fantastisk.

Og hva som er fantastisk? Litt vanskelig å sette ord på, men det handler om opplevelsen. Tilstanden man setter seg i som syklist, når man setter seg på et karbonvesen som bærer en av gårde, som man rir hardt, og som gir både slit og glede. Og fellesskapet rundt alt man ser og føler underveis. Mens sykkelen svarer på alle våre vink og gir oss det vi vil ha.

I morgen skal de ta oss til Belgia med elendige veier; så kommer Ardennene, og både syklene og vi er klare.

 

PS

Ivar testkjørte de nybarberte leggene sine i dag. Damene i nærheten fikk selv kjenne hvor glatte de var blitt. Målet var at det skulle gå fortere, og som han selv sier: Du ser jo selv hvor fort jeg får kontakt på denne måten…

 

7. etappe: Høyt tempo og nytelse

En dag gjennom praktfullt landskap der vi koste oss på tur, fikk skaket oss ordentlig og kriget med hissige belgiere.

7. etappe, land 5. 22 mil. Sol. 3 flate dekk. Muntert strekk.

 

Det var noen dratte tryner i messa i morges. Om det skyldes milene i kroppene eller kriging mot myggen i natt, er umulig å vite. Men det er ikke så merkelig om enkelte er slitne. Rundt 20 mil om dagen, en uke i strekk. Det tilsvarer en strekning som Arendal-Drammen eller Oslo-Lillehammer hver dag.

Se på gutta i Tour de France, internarrangementet som foregår for tiden i nettopp Frankrike. De driver riktig nok på mye lenger, men de lever av syklingen, og ærlig talt: De tråkker bare 15-21 mil om dagen, har flust med hviledager og de har mye kortere dager enn oss på sykkelen. Point taken? De skulle bare prøvd seg på noe skikkelig.

 

Minicruise

Vi var kanskje heller ikke helt våkne da vi tok oss rolig på vei ut av Grefrath. En eldre dame på sin stille sykkeltur ble nærmest fanget i feltet og slapp knapt ut igjen da vi skulle hver vår vei.

Vi entret Nederland ganske fort. Akkurat når, er ikke så lett å vite lenger i disse åpne grense-tider. Men igjen:

Utallige små kunstverk av hager og mye fint og velstelt var å se langs veien. Sola varmer allerede; det kan bli en bra dag.

Plutselig tipper det utfor – i flate Nederland? På elva nedenfor venter en ferge så stor at den så vidt rommer tre biler, oss og et femtitall sykler – hvis vi står veldig, veldig tett. Det var nok rikelig for båten; den vugget godt på tur over den smale elva.

 

Sykkellandet

Når vi kom inn i Belgia, er også litt uklart. Sånt er lettest å se på at flesteparten av bilene har byttet til for eksempel belgiske skilt.

Belgia er selve Sykkellandet. Det er nok å nevne Belgias store sønn, Eddy ”Kanibalen” Merckx, eller Dag Otto Lauritzen som syklet som proff her, for øvrig i nærheten av dagens mål i Charleroi. Da kan man lure på hvorfor, hvorfor, hvorfor! er veiene SÅ elendig pinlig dårlige? De er jo farlige? Eller – kanskje de nettopp har fostret så mange store fordi de har trent på råttent føre?

 

Standard-veidekket i Belgia er betongplater. De ligger ganske flatt, men skjøtene er spennende. De kommer hver femte meter. Og så er overflaten så ru at man knapt kan snakke med sidemannen. Men brosteinen er verre, og antakelig fra mellomkrigstiden. Overgangene er like tilfeldig justert. Legg så til en fart på rundt 30 km/t, og du skjønner at dette rrrrrrrrrrrister! Kanskje det er godt for fordøyelsen.

 

Uansett: Vi har en streng drill om å varsle hverandre om hull og sprekker. Her i Belgia ga vi opp.

Tore brølte derimot ut det som var en kraftig, god overgang like forut: – Asfalt!

 

Toscana

Når i tillegg 99 prosent av de belgiske bilistene ser ut til å ha noe alvorlig uoppgjort med syklister, blir Belgia en strevsom opplevelse. Vi fikk oppleve nok av nærgående og sjanseprega rallykjøring i dag og.

Og likevel ble det en helt fantastisk tur. Bare ta landskapet, eller postkortet vi har seilt igjennom i dag. Det har forandret seg hele veien sørover fra Danmark, både trærne, blomstene, åkrene – og maisen som blir stadig høyere. Her sør er også fenikkel, tulipaner og svære felt med ulike grønnsaker, korn, gress og valmuer. De brer seg utover enorme, bølgende flater nesten som om man var i Toscana. Bare sypressene mangler. Og langs og over veiene kneiser majestetiske alléer av fryktelig gamle trær.

 

Jubel

Veiene tok oss over og gjennom alt dette, før de stupte bratt ned i den ene lille, pittoreske landsbyen etter den andre. Flere av dem ved små elver.

Og her så vi noe: Mens landsbyene i det tyskspråklige nord hadde alt på stell – når vi kom over i det franske Flandern, var vi plutselig i syden. Alt sto på skakke. Men begge steder var det stadig folk som oppdaget oss og jublet og klappet oss igjennom.

 

- Bra?

Men det var varmt i dag. Flere ganger måtte vi stoppe for å fylle vannflaskene. De gikk tomme på en brøkdel av tiden i de holdt i går. Selv har vi for lengst kommet ut av telling på hvor mye vi har drukket.

- Har vi det bra?!!! Johnny tar en reality check innimellom. Og han får et rungende ja! tilbake. Vi sykler langt, men da får vi også vært ute hele dagen og sett mye. I 32 graders varme er dette slitsomt, men det er ikke noe slit. Og vi har god lufting. Dette handler om å tråkke oss av gårde og få flyt. Få maskineriet som vi er til å fungere.

Så hva kan vel da bli bedre en sen ettermiddag i over 30 graders varme enn å kjøre brostein i Belgia?

-

PS

Yvette har hatt en kjempedag med Steinhard i dag. – Hun klukkler og vil bare kjøre fortere, forteller han.

I morgen tar hun derimot følge med Jesper Mekk. Og hun gleder seg til både ham og etappen over Ardennene. Herlig!

 

8. etappe: Himmelrenn

Rally. Blodslit. Naturopplevelser. Turen over Appenninene var den etappen vi hadde gledet oss mest til.

Og det var slitsomt.

8. etappe, land 5. Charleroi-Soissons. 19 mil. Sol. 6 flate dekk.

 

Torsdagen begynte heller ikke så greit. Én ting var klatringen opp fra Charleroi – shabby i starten, etter hvert mer som Beverly Hills – men stadig lød meldingen ”Defekt!”

Punkteringer, en slarkete pedalarm, et lite samarbeidsvillig hjul, en girvaier som ikke ville skiftes… Allerede etter en drøy time sto vi og ventet borti tre kvarter i formiddagssola. Samtidig som vi fra morgenen hadde fått klar beskjed om at i dag vi måtte vi være fremme i Soissons og klar til middag der klokka sju.

 

Skakande

Nedturen etter klatrestekket var også brutal. Her kom belgiske veibyggeres mest sadistiske påfunn: Brostein med asfaltflekker og –kanter. Prøv. Det gir uttrykket ”risting” en helt ny mening, samtidig som vi måtte tviholde på bremsene ned bratta. Hendene var møre etterpå.

Det var godt å komme til Frankrike.

 

Himmelvidt

Det var premieutdeling opp mot platået helt sør i Belgia: En åpenbaring av et landskap. Stadig gled vi forbi gamle, små borger. Ærverdige herregårder med spir og tårn.

Pittoreske landsbyer. Det var som en ferd gjennom senmiddelalderen. Og omkring det hele strakte det seg milevidt et utrolig landskap. Med enorme åkre av korn og grønnsaker. Dette strekker seg så langt vi kan se, helt bort mot en åsrygg med en landsby på toppen et sted borte i disen.

Her forstår vi hvorfor alle traktorene, skurtreskerne og andre gårdsmaskiner vi har sett, har vært XXXL-utgaver av de hjemme. Og også hvorfor det er lettere å drive litt stort her enn i dalstroka innafor.

Dessuten har de første sypressene dukket opp, noen få oliventrær til pynt og stadig mer middelhavsliknende bygninger. Og bittesmå kapeller langs veien til ære for Madonnaen.

Alt dette kan vi ta inn mil etter mil, mens værgudene har pyntet med noen hatteskyer og en dæsj medvind.

 

Frislepp

Men noen lar seg rive med. De maser og maser mer om frislepp. Frikjøring. Og oppe på platået sør for Charleroi får de vårkåte folene ”Go!”

De pisker på, driver hverandre ned slake bakker, over runde rygger og tvers gjennom gårdstun og skarpt gjennom svinger. Etterpå står de mens svetten hagler og flirer og kakler om hvor fort de egentlig kjørte.

– Så mye? Jeg turte pokkern ikke se på meteret en gang.

– Nesten 60? Wow!

 

Ikke noe tull med fakta her.

 

Panikk

Men det krever sitt. De MÅ ha vann. Og når ledebilen endelig stopper, og vannflaskene og energidrikk-dunkene kommer ut, skjer det noe: Det vil si, dunkene rekker ikke å komme ut en gang, før gribbene kaster seg over dem og tømmer noen usannsynlige mengder ned i drikkeflaskene sine. Ikke noen veldig aggressiv knuffing, men etter hvert som vann- og brusflaskene tømmes foran øynene på deg, som du vet du MÅ ha, du når ikke frem, det er 49 andre som er like tørste og du må bare MÅ kjempe deg enda mer frem – da blir du litt ivrig.

Et kjapt overslag sier at gjengen klarte å helle ned 350-400 liter i løpet av de timene vi var ute.

 

System

Ny frikjøring ned fra platået innover i Frankrike: Det ble full sprekk i feltet. Da viser det seg at tråkkerne har begynt å få teknikken under huden.

En håndfull karer tar igjen hverandre, setter i gang en rulle og kjører på. Samtlige rullerer på hvem som skal dra. Og de tar igjen den ene lille gruppa etter den andre.

Selve baktroppen, blant annet med 3-4 jenter som begynner å bli slitne, gjør det samme. Og plutselig suser de av gårde i 40-45 km/t i det mest effektive systemet de noen gang har prøvd.

Klart det er moro!

 

Ekspress

Enda en gang; turboen skal prøves. Frikjørerne slippes foran – og lager seg en 20-manns hurtigrulle. Vekslingen skal gå i ett. Farten øker. Passerer 40. Men for hver gang en ny kommer frem, øker farten enda litt. En virkelig amatørfelle, men det funker. Snart bikker farten 50 km/t. Vi raser igjennom en bitteliten landsby (eller hva det nå var), ned en bakke, farten passerer 55 km/t, 20 mann på hjul, tett side om side mens vinden brøler forbi. Så kommer det en trailer imot. Den tar over halve veibredden, som ikke er stort å skryte av fra før, vi klemmer oss sammen og forbi, her finns det bare en vei igjennom – vi gønner på – og blir stanset over radioen like etter.

Rittmeistern er litt streng med oss etterpå: ”Dette her, så klart det var moro, men dere forstår sikkert osse selv at det her ble litt vildt.”

Men moro var det.

 

Inntak

Det er dagen for stadig nye defekter. Resten må vente mens Jesper og dagens assistent, Yvette, jobber så godt de kan.

Noen begynner å bli preget. Én har kastet inn håndkledet og sitter i bilen; han var ikke frisk. Andre plusser på restene av form med koffeintabletter og RedBull. Og bananer.

 

(I parentes:

Det er litt spesielt hva man setter til livs på en slik dag:

Frokost: ca 4-6 skiver, et par croissenter, yoghurt ++

Formiddagen: 2-3 bananer, kanskje et par energibarer, brus, vann og energidrikk. Og en matpakke laget under frokosten.

Lunsj: Omtrent som frokosten, bare litt enklere. En god håndfull kanelsnurrer og andre tilgjengelige kalorier i tillegg.

Ettermiddag: Den andre matpakka fra frokosten, flere energibarer, sukkergel-plater og –poser, energidrikk, litt godterier

Middag: Ganske mye. Det er en grunn til at hotellene MÅ servere buffet. Et par øl.

Det holder oss i gang.)

 

Bakkeritt

Siste økt i dag: Bakken alle hadde hørt snakk om. Omkring en kilometer med 5 prosent stigning og 17 mil i beina. (Pluss noen til fra dagene før, da, vi leker jo ikke butikk)

Det har vært mye prat om hvem som skal gruse hvem. Det er lite å si på selvtilliten. Særlig en tidligere gateritt-spesialist – «HP» – har hatt en rimelig klar mening om hvem som kommer først til toppen.

Før de plutselig er der og braser av gårde. Det er blodig alvor og kamp om metre og plasser. HP drar av gårde i lange klyv og skal ta de som er foran.

På toppen kan Johnny vifte fornøyd med labben – ja da, det gikk fint – men Tony ser mest kry ut. Kanskje fordi han slo redaksjonen.

Vi henger alene over styret og forsøker å finne igjen både pusten og meningen med livet.

 

I morgen er det finale: Paris venter. Bare 11 mil igjen.

 

PS

Yvette kjører finalen med Kristin – og noen dagsferske oljeflekker etter en drømmedag med Jesper mekaniker.

Med en skade i hånda har Kristin som den første snart fullført 1650 km til Paris med én hånd til å styre, bremse og gire.

Hun mente heller ungfolene i flokken, Tony og Knut burde få æren, for utallige gode tips for å gjøre turen gjennomførbar, også for henne.

 

9. etappe: Le grande finale

Dette er seieren, finalen, overvinnelsen og målet. Enden på en utrolig ferd, men også noe alle vil bære videre.

9. etappe, land 5. Soissons-Paris. 11 mil. Sol og målgang.

 

08:02 i Soissons, Frankrike: En tropp kledd i rødt, hvitt og blått tråkker ustøtt på rekker ut fra et hotellområde etter litt for lite søvn.

Det klynker i bein; det går bare så vidt fremover for flere. – Åh! så godt å sitte på setet igjen…, sier en – og får slitt sped og anstrengt latter til svar.

 

Kanaltur

Det er ikke så mye som kan fortelles. Ut mot de franske markene var noen i laget stille og andektige, noen andre sang. ”Ooohh… Champs-Élysées…” Før vi igjen fôr av gårde gjennom veldige landskap og landsbyer plukket fra kjente postkort.

Helt frem til Kanalen. Dette er vår vei inn til verdensbyen Paris. Fra et slitent, industriaktig område med stress-trafikk, dropper vi ned i en jungel langs en gammel, stille vannvei. Tett skog på begge sider; denne kanalen skal føre oss helt til sentrum. Null stress, null trafikk, null farer – bortsett fra en og annen lokal motsyklist i feil retning.

 

Stien slynger seg opp og ned, litt gjennom skog, så helt nede ved vannet, over bruer og trange passasjer. Underveis treffer vi flere andre sykkellag. Alle var nok danske, og de klapper oss frem. Byen vokser litt etter litt opp omkring oss, til slutt med kafeer, folk, kunstinstallasjoner og tråkkebåtutleier.

Vi er i sentrum av Paris.

 

Concorde

Samling. Alle må kjøre tett på to rekker i disse gatene. Kjører de første over et kryss på grønt, må alle de andre følge etter selv om det skriker rødt. Kjør forsiktig, kjør på!

På den måten kommer vi oss de siste kilometerne gjennom rush-tunge bygater helt inn til målet: Place de la Concorde.

En langsom runde, den lange slangen snirkler seg mellom biler og hop on/hop off-busser, og vi er der: Velkomskomiteen står klar med sprutende champagne, klemmer og gratulasjoner. Noen feller en tåre. Vi greide det. 1650 kilometer på sykkel – det ble til 1700 – på ni dager.

VI, det er oss, VI klarte det.

 

Oss

Målfoto og mye følelser, men vi har én ting til å gjøre. Triumfbuen venter. Arc de Triomphe. Øverst på Champs-Élysées.

I fjor ble det aller første Oslo-Paris-laget stoppet av politiet. Det er jo ikke lov for syklister å sykle i felt opp dit (annet enn under selveste Tour de France selvfølgelig.)

Men det er jo så sjelden vi gjør dette, så… ærlig talt?

Samling, av gårde ut i trafikk-kverna og opp paradegaten. Det er her Tour de France-rytterne pisker av gårde på brosteinen. Nå er det oss det gjelder.

 

Runden

Buen troner i det fjerne. Folk langs veien stopper og vinker og tar bilder. For vi ER et prektig syn. Hårene reiser seg på armene våre når applausen fra et dansk sykkellag kommer.

Oppover den slake bakken, buen nærmer seg, og ingen gendarmer ser ut til å ville forstyrre noen tapre slitere fra nord.

Og endelig ruver den foran og over oss. I dag er den vår. Et enormt monument som er bygget bare for oss og det vi har oppnådd. Vi har rundet Kapp Horn og beseiret alt underveis. Vi vunnet over oss selv og halve Europa som ligger bak oss nå i dag.

Smilene sitter brede og lykkelige. Det er bare å nyte en ”grande finale”, hele veien langsomt rundt kolossen og ut for den siste glideferden ut på brede, ærverdige ChampsÉlysées.

Og det er akkurat som om også franskmennene skjønner at det skjer noe virkelig stort her akkurat i dag.

Vi er i mål.

 

Syklet, opplevd og skrevet av Kjetil Grude Flekkøy