2. etappe: Hirtshals – Silkeborg

21 mil: 4 punkteringer

DANMARK: 21 mil. Det er ganske langt, det. Mange var imponert både over seg selv og hverandre etter dagens langtur. Som bød på flere overraskelser.

Thor Ivar og Jørgen startet dagen med å lære – at poenget med en følgebil er at man skal følge følgebilen, ikke egne innfall. Følgelig måtte hele feltet vende midt på den nord-jydske hovedvej – og følge inn på veien der følgebilen ventet. Etter å ha gjort det samme for andre gang, satt leksa.

Sørover Nord-Jylland er det vakkert. Små landsbyer og idylliske gårder mellom snirklete veier og fargerikt åkerlandskap. Og skog: Og plutselig er vi i en tunell, trolsk og fin under trekronene. Det er fint å være på tur.

Ett team

Lagånden er perfeksjonert. Når vi nærmer oss et kryss eller en stopp, går 10-15 rødhanskede hender i været for å varsle kameratene bak. Det skåles flittig; å få i seg mest mulig fra drikkeflaskene blir bare viktigere mens varmen tar seg opp. Front-rullene (vekslinger i sirkel) sitter, og det er orden i rekkene. Vi er ett lag.

Første storby passeres: Ålborg og Limfjorden er en slags første milepæl for dagen. Bare 12-13 mil igjen. Formen er bra, og praten går livlig.

Rittmeister Michael hadde sagt i forveien at Nord-Jylland ville by på flust av punkteringen. Årsaken er sylskarpe flint-spon i bakken. Et dansk lag fra tidligere hadde den uoffisielle rekorden på 18 punkteringer på én dag.

Men til og med våre få punkteringer, er redusert til korte (drikke- og lense-)pauser: Den uheldige plukker av hjulet mens en annen sykler opp og henter nytt fra kassebilen. 1-2 minutter, og vi er bokstavelig talt på vei igjen.

Lunsj og sykepleie

Lunsjen inntas som picnic seaside ved den vakre Limfjorden, ved Nibe. Anita og Janne disker opp en lekker buffét raskere enn noe hotell vi har opplevd. Og gjengen hiver nedpå et umulig antall blingser i solsteiken. Energilagrene må fylles.

Fredagen bød også på turens første velt. Et uskyldig feiltråkk, og Trude fikk tidenes omsorg og iherdig lappet en oppskrapet albue av fire syklende sykepleiere – og én psykolog. Et rørende vakkert syn.

Slaberas

Milene ruller unna, men 21 mil ER mye. Ved 150-160 kilometer begynner det å røyne på hos flere. Overraskelsen var derfor stor da Michael plutselig – midt i Viborg – svingte inn foran en privathus, der kaffeselskapet sto klart: Hele bakhagen dekket opp med smertestillende kaffe og kaker for en sliten gjeng. Slikt kan en mor og far gjøre når Sønnen tar med seg noen venner på besøk.

Norris

For én var selv ikke dét nok. Lokomotivet Knut var slått ut, kastet inn håndkledet og var passasjer i kassebilen de siste fire milene til mål.

Fasiten fortalte om for lite drikke. Bedre da å ta finalen litt rolig. (Tøff avgjørelse: En veteran kan lett frykte hånfliren fra gamle turkamerater.)

Vel fremme (etter en siste punktering) dukket 24.-mann på laget opp: Monsigneur Norris (Norge-Paris) gikk til Tom Ivar for egenrådig navigering – men blir passasjer hos Knut i morgen – som gjorde det eneste riktige å ikke tøye strikken for langt.

I morgen skal vi til Tyskland!

3. etappe: Silkeborg – Flensburg

17 mil, 2 punkteringer

DANMARK/TYSKLAND: 3. dag sies å være den tøffeste. Den er en gjeng tapre helter som hiver seg på sykkelen enda en gang – med målgang i Tyskland om bare 17 mil.

Første økt startet likevel med hjulmekk: Thor Ivars dekk ville ikke være tett og trengte hjelp foran hotellet. Mortens måte å vise solidaritet på, var å punktere like etter avgang. Men: Det er altså gjort på et drøyt minutt å fikse sikt, så vi trenger knapt nok å stoppe feltet mens ritualet pågår.

Tillit!

Like etter var man vitne til tidenes tillitserklæring. Man fikk låne Oles Superduper-Dogma, en slik lekkerbisken som sykkelfølsomme menn ser langt etter – og som prisen gjør at de fortsetter å se langt etter. Morsom sak, antakelig med planetens kvikkeste gir. Fin, den, selv om beskjeden fra kona var at det ikke var lov å like den for godt.

Så – forskjellene mot den enkle Intersport-redskapen man vanligvis turnerer? Tja,… Vanskelig, den der.

Norris´ tour

Sørover Sønder-Jylland går det flatt nedover (hvis det er mulig). Milevis med åkre og skiftevis små og store veier. Rulla går, feltet sitter. Vi holder 45-50 km/t i gjennomsnitt (av og til), holder perfekt pene rekker (en sjelden gang) og driver frem med et effektivt felt (hele tiden). Moro å være del av én maskin.

Alt dette får også Norris være med på. Han er med en stolt Knut på tur, trygt stroppet til styret med myk comfort-strikk. Norris er nok vár for slett omsorg.

Fall og pleie

Inn mot formiddagspausen skjer tourens andre fall. En kvikk manøver over en steinkant betyr bråstopp, og syklisten ryker over styret og tar imot for fallet med ansiktet og panna. Heldigvis ble fyren liggende og le. Og, jo da, det må være lov å si at det var lovlig klønete.

Pausen byr også på massasje. Vi har nemlig fått med den 25., 26., 27. og 28. deltakeren på laget, i form av et eget team massører. Forever Living-folkene sørger nå for massasje morgen, middag og kveld, så over pauseplassen ligger snart en salig duft av kamfer og aloe vera. Her er nok av vonde mannebein å ta av. Gutta bretter villig unna og er klar.

"What to do"

Slike og andre rutiner er en artig del av touren:

- Uniformering og smøring er viktig. Lagdrakta er synlig; smøretriksene er ikke synlige. Om én skifter ganglag etter dagens etappe, vet vi likevel hva han har glemt.

- Sykkelklærne må vaskes hver dag. Ole bruker Biotex for første gang, han beretter at han studerte pakken nøye. Og at det gikk bra.

- Vi spiser hele tiden. Stor frokost, 5 muffins, 5-6 bananer, en god stabel store cookies, en nærende lunsj, noen glass cola, noen flasker energidrikk og så et eple eller to for å holde ut til middag – det er et helt normalt konsum. (Det ble kø i matsalen fordi fatene gikk tomme…)

- Apropos mat: Drillen for kvikk servering i felt sitter. Applaus til Janne og Anita.

- Og hver enkelt har sine små hemmeligheter. Som Thor Ivar, som spiser kokosspon i hele never fordi det inneholder så mye bra fett. Resten er… hemmeligheter, i hvert fall foreløpig.

- Og nå på kvelden må man ut til sykkelvask/ -kjæling med øl og musikk. Og en runde massasje til hvis man rekker.

Ivar i mål

En Sønder-Jydsk pussighet: Papegøyefarmen like før Krusaa. Et ektepar holder noen enorme bur med over 200 papegøyer, bare sånn for moro skyld. Lydnivået avslørte dem.

Vi er fremme straks etter: Veteran-Ivar kjenner alvoret og sykler rett inn i resepsjonen. Sykkelen skulle jo likevel på rommet, OG ølen fantes visstnok et sted der inne.

Uansett: Vi er i Tyskland!

Norris får være med Arve i morgen. Vi andre husker ham for slitet og strevet i vestfoldsbakkene i juni. Nå er han med for fullt og skal til Paris.

En slik formheving for en voksen herre, står det respekt av.

4. etappe: Flensburg – Stade

18 mil, 1 punktering

TYSKLAND: En rolig dag i medvind, men to ferger, én seriøs sniking og en travel gjeng dansker på vei sørover.

Det er tungt å stå opp. Og selv trappa opp én etasje til rommet for den siste førflygingssjekken, går tungt. Og da vet man at 180 kilometer på setet venter. De kaller det ferie.

I medvind

Ut fra søndags-morgenstille Flensburg: Deutshland, jetzt kommen wir! Søndagsmarkedene foran hansahusene ved havna er så vidt på vei til å monteres når vi suser forbi.

Dette er gammelt dansk land, men selv Rittmeister Andersen må vel innrømme at landskapet er behersket spennende. Dét er derimot vinden, som gir oss et velkomment puff i ryggen sørover flatene. Det er egentlig helt greit; vi benytter sjansen til å bli enda bedre kjent med kameratene rundt oss. Det går ikke kvassere unna enn at praten flyter mens milene ruller unna. Hyggelig gjeng, dette. Og beina er veldig, veldig godt i gang.

Heldigvis.

De sorte dansker

Ved en liten stopp kommer noe annet og mye større susende: ”Et af de danske hold” der åsse, unnskyld, som også skal til Paris. Det går fort, men for dem er det da også bare andre etappe. De sykler ikke så langt.

De kom forresten fra samme hotell som oss, skulle starte 20 minutter etter, men må ha fått opp farten da de så oss av gårde. Dagen før hadde nemlig VI kommet før dem til matbordet.

Brått svinger veien og vi ut på et fergeleie og fergen som venter. Og på den andre bredden av Kieler-kanalen venter ”de sorte dansker” – som fortsatt tygger på noe. For oss venter lunsjen – nok en sublimt anrettet buffét i det grønne, nå også med sjøutsikt.

Mens de mest møre får knadd legger og lår.

…sårheden henforneden

Man opplever en viss slitasje. Noen blir såre midtskips, akkurat der setet sitter. Dét er litt kilent, for å si det mildt. Blir det for ille, er det lett å tenke B-ordet. Selv om ingen – selvfølgelig – egentlig vil… bryte.

Så, for en som har slitt med tiltagende sårhet, ikke i midten, men liksom ved sitteknutene, spurte vi oss diskrét for i løpet av dagen. What to do?

- Ja, har du et godt svar der, betaler jeg mye, sier én.

- Nok smurning, sier en annen. Både mot huden og i tøyet. Vaselin er perfekt. Mener en annen.

- Jeg smører ikke, sier en som har tråkket lenge. Lenge nok til at han nok har opparbeidet samme type hud mellom stortærne, som gamle frisører bruker til å slipe knivene sine på.

- Baby-salve, mener en fjerde. Han har nylig hatt småbarn og har studert ”det lyserøde problem” inngående. – Eller sinksalve hvis det er for ille.

- Neida, man påfører en god portion krem på hver side av kroppens scrotum, sier en av veteranene bestemt. – Og så burde du nok justere vinkelen på setet.

Håper det var nyttig.

Og så jentene i bilen, da. Bakfra der ser de bare godsiden av dette. 21 tighte eksemplarer i fint driv sørover. De aner lite om alvoret.

Krank-trøkk

Utpå dagen må Knut melde pass, eller i hvert fall stopp. Mannen med kjempekreftene har slitt i stykker noe i kranken, og tekniker-teamet (sykkelprofessoren/ Anders) må trå til. Krank-lageret er gåent. Det ser ikke bra ut: Noe så grundig er det ikke beregnet reservedeler for. Dermed er det bare én ting å gjøre: Fix it.

Resten av turen sa Knut at sykkelen var nesten så god som ny.

Über Die Elbe

Siste ferge bringer oss over Elben, en av de store elvene gjennom Tyskland. Der og da kjenner man Europa-følelsen begynner å komme. Nå er vi virkelig på tour!

Ett stort problem ble løst veldig enkelt: Søndag betyr nemlig helgeutfart også her i Tyskland, og frem mot fergen sto det halvannen kilometer med tyskere i kø. Skulle vi stå der i timesvis og bli kalde? Dét synes vi var en dårlig idé, syklet forbi det hele og regner med køståerne hadde full forståelse for det hele.

Norris? Han hadde en luftig dag på styret hos Arve. Han ville helst beholde sin lille, blå venn og hadde allerede lagt ham til sengs da neste kåring skulle skje.

I morgen skal Norris få sole seg foran i bilen hos jentene – som har gjort og gjør en formidabel innsats for at alle vi andre skal trives – og klare det vi så gjerne vil: Komme helt frem til Paris.

Dagens ene punktering? Godt fremme på hotellet oppdaget Tore at bakdekket var flatt. Ingen av oss ville vite hvor lenge han hadde kjørt slik.

5. etappe: Stade – Meppen

22 mil, ingen punkteringer – halvveis!

TYSKLAND: En av gutta i gjengen påsto at det å sykle Oslo-Paris ikke er noen stor prestasjon. God bedring. 22 mil er langt, og i morgen skal vi gjenta moroa.

Og det er gøy. Det er såpass gøy at det er blitt rift om dra-jobben, om hvem som skal ligge ”i rulla” foran og brøyte luft. Det er et helt spesielt samspill som bare fungerer hvis alle gjør jobben riktig. Teknikken kan hele tiden finslipes, og mens vi der foran diskuterte viktige detaljer etter en justering, hadde ledebilen brått tatt en helt annen vei enn oss. Fort gjort, det der.

Stade-Meppen er en virkelig transportetappe. Det er flatt, og det veksler mellom småbyer, maisåkre, hveteåkre, flere småbyer og potetåkre. Og én ferge, som brakte oss over Weser nordvest for Bremen.

Men solen skinner der vi triller i vei i drøyt 30 km/t. Man kan fort bli litt ivrig, tråkke på litt hardt, og i pausene kommer massasjen fra Foreverkvartetten godt med.

Halvveis

De fleste vil huske de 220 kilometerne for to ting: En så dårlig helle-vei at plomber og skruer løsnet og syklene ble et par centimeter lavere – i hvert fall føltes det sånn. Men: Maria slo fast at en gammel ryggplage plutselig – faktisk – var vekk etter en snau mil med heller brutal massasje.

Etappen burde vel gis på resept.

Det andre var dagens høydepunkt: Vi er halvveis! 828 km ble passert langs en anonym landevei, og det hele markert med en enkel seremoni, en liten flaggborg og applaus på en bortglemt rasteplass. Point of no return.

Kompisgjeng

Tross elendig føre, slapp vi unna punkteringer. Jan Tore klarte derimot å rive i filler en frikrans. Det er poenggivende, og nesten fullt på høyde med Knuts forsøk på å knekke kranken sin. Mekk-proff Anders ordinerte nytt hjul; vi lar oss ikke bremse av bagateller, selvfølgelig.

Apropos nytt hjul: Se det for deg, at en punkterer. Ledebilen er et stykke foran. Én i gjengen skaffer da nytt hjul derfra og sykler bak til den uheldige – som er fremme igjen hos oss andre før bildøra er slengt igjen.

Kameratskapet vokser underveis. Vi lever tett på hverandre, og med tidvis intim slitasje, kommer vi virkelig tett. Man hjelper hverandre frem.

Om én sliter, vil to andre skyve vedkommende. (Det er forresten vinn-vinn: Testosteron-hingstene får svidd av litt overskudd på den måten.)

Klappes frem

Og – som én sa:

- Jeg er en viktig del av laget. På flatene og utfor arbeider vi sammen. Oppover er det individet som gjelder, man må holde tritt med resten og sliter seg opp. Det er fint. Men dét gjelder bare hvis man klarer det.

De som strever litt mindre, får oppmuntrende tilrop. Og blant resten diskuteres verdensproblemer.

Til og med folk langs veien og bilistene er kameratslige her. Folk klapper, roper og vinker. Bilistene stopper eller viker godt unna når vi kommer imot, de tuter og smiler. Tilsvarende stil burde vel lanseres også i Norge…

22 mil. For de fleste er det rikelig. Thor Ivar er unntaket. Etter 18 mil brukte han pausen til sin egen adspredelse: På sletta føk han forbi, 1-2-3-4

ganger og kjørte stålspurter. Intervalltrening. For å få litt trening, som han sa. God bedring til ham også.

Folk er altså ganske forskjellige, men vi har det gøy sammen. I morgen venter Venlo i Nederland – bare 20 mil unna.

Norris? Han får kose seg med jentene i natt.

6. etappe: Meppen – Venlo

21 mil, 0(!) punkteringer

TYSKLAND/NEDERLAND: Vi rundet 1000 km, entret Jacobs hjemland og fikk et par hurtigleksjoner i sikkerhet.

En perfekt dag: Nesten sju timer på setet, men det var over halvtimen kortere enn i går, på de samme drøyt 200 kilometerne. Litt medvind, ingen dårlige veier som rister ut kreftene og et etter hvert meget samkjørt lag, får æren.

Vann og muffins

Skal det fungere, må laget likevel vannes. Fra starten drakk gjengen 70 liter om dagen, men i dag var det meldt varmt. Og som Jørgen sa:

- Varmen er vår verste fiende.

Så støtteteamet bunkret en palle vann og ymse nødvendigheter mens gjengen knasket pausemeny: Muffins, smågodt, bananer og vann. Sunt og godt.

Dream team

Vi kjørte som sagt glitrende i dag: De to forreste 10-15 cm fra hverandre; bare med én felles front øker farten med flere kilometer i timen. Og alle de andre følger i to tette rekker bak, med maks en halvmeter mellom én sykkel og den neste. Hele tiden går mens rulla går der foran.

Dermed satte vi også ny fartsrekord i dag: 29,7 km/t på de første 15 milene. Dream team Oslo-Paris holder på å sykle seg i form.

Drillen inn mot kryss må forresten være et skue: Straks de enkelte kjører uti, ropes det fortløpende: – Klart! Klart! Klart! Og når feltet strekkes ut, roer de forreste ned: – Alle med? Alle med! Og hele feltet akselerer opp til cruising-speed. Hvis feltet i tillegg rekker å stoppe, får forbipasserende høre en mitraljøse av pedaler som klikkes i.

Farlig nær

Men vi fikk oss et par plutselige vekkere i dag. Inn mot et lyskryss overså en av veteranene at feltet bremset, han sneiet borti et bakhjul og veltet over i nabofila. En bil i fart der, og det kunne gått virkelig galt.

Og på vei inn i Nederland skulle vi sikre bilde av grensepasseringen. Gruppa foran bremset opp, men glemte å strekkene hender i været. Det tilsvarer bremselys, det. Feltet sto nesten stille da vi kom bakfra, måtte ta en råskinn-manøver skrått i sikksakk gjennom feltet – og lure på hva som egentlig skjedde.

Alt gikk bra, men det gjelder å holde seg våken.

Tor-tour?

Man kan lure på hvorfor folk gjør dette frivillig. Bryte seg opp, stiv og støl hver morgen litt over seks, for å vagle tungpustet på et torturinstrument i trengsel langs humpete veier? Vi har fått spørsmål om hvilket asyl organisatoren (og deltakerne?) av denne turen har rømt fra.

Frisk luft, javel, men…?

Arne sier han ble med ”fordi det hørtes så artig ut”.

Gudmund, som er meget aktiv, ville gjøre ”noe annet”. – Man blir ikke god av å trene på samme måten hele tiden, sier elitesyklisten.

Kameraten som sa at ”dette er ikke noen stor prestasjon”, mente visst egentlig at dette er mulig for veldig mange – bare de vil. Det krever trening, litt stayer-evne, og man bør jo synes at lagsykling er gøy.

Og flere snakker om selvrealisering, om noe litt umulig å strekke seg etter. Når Rittmeister Andersen i tillegg sa til flere av oss at det ville gå greit, sa heller ikke vi nei. Og Arne har rett, han. Man må bare tørre å oppleve det.

Hett

Dermed er vi godt på vei: Også i dag på en temmelig så flat distanse. Heldigvis: Etter hvert som vi blir samkjørt, får vi også med oss mer. Det nærmest kryr av stork, harer, falk og kanskje en ørn.

Men det blir stadig varmere. Stående på rødt lys nærmest bobler asfalten under dekkene. Det gjelder å holde seg i bevegelse og drikke, drikke, drikke.

Ved Rhinen var det så hett at flere fikk dynket seg i vann; et par var allerede blitt småsvimle under sola.

Hvis de ikke bare var yre av glede etter å ha rundet 1000 kilometer like før. Ikke verst på under seks etapper.

Nytt land

Inn i Nederland er vi i Jacobs hjemland. Han har kjørt sammen med Norris i dag. I går, da han lå forrest i feltet, klarte han det kunststykket å se at ledebilen ta til høyre, peke feltet til høyre, – men selv kjøre rett frem – med hele feltet på slep. Godt gjort å forvirre 20 kompiser på én gang.

I morgen får Norris derimot hvile ut med hel-massasje og full narkose i bilen med massørene fra Forever Living. Tror han gleder seg.

7. etappe: Venlo – Charleroi

20 mil, 1 punktering

NEDERLAND/BELGIA: Belgia er kjent for godt øl og elendige veier. For oss varte veiopplevelsen lengst – og kostet mest – selv om ølet også må være Europas langsomste.

Vi rakk å klappe et dansk sykkellag av gårde før vi selv la i vei fra Venlo. Rundt 1500 syklister er som kjent på vei fra Danmark mot Paris, mens VI er de første av dette slaget fra Norge. Vi treffer nok flere når vi nærmer oss Paris.

Rakleverk

En merkverdig labyrint-gangbro over en kanal, og: Velkommen til Belgia. Hyggelig det, men straks starter det noe mer: Riste-riste-hakk-dunkdunk-drrrrr-klakk-klakk-klakk-veier som virkelig setter utstyret på prøve. Belgierne får norske sykkelveier til å fremstå som førsteklasses ingeniørverk. For her har de ikke bare langs- og tverrgående sprekker, skjøter, hull og lapper, men også mursteinshøye skjøter, overganger, en helt spesielt dårlig asfalt og gummilim-fuger som gjør livet som syklist mye mer spennende. Hvis ikke nettopp sykkel rister fra hverandre på veien. Kort sagt: Dette var slitsomt på en helt ny måte.

C-moment og fotokrasj

De elegante formasjonene våre led nok litt av underlaget, men det ga oss bare én liten velt. Betongunderlaget gjorde likevel sitt beste for å felle hele feltet: Tore traff ett av tre millioner hull, hjulet vrengte rundt, og ren flaks, høy fart og sikkert plenty av dyktighet sendte ham på sightseeing ut i grøfta – men altså fortsatt oppreist på to. Dét kunne blitt ufint.

Verre var det med kameraet vårt. Det ble banket ut av sykkelveska på rakleføret. Solid som det er, overlevde det møtet med asfalten, men: Selv fra en nylukket veske ble det vristet ut igjen og overkjørt av den som kom bak. Bildedokumentasjonen blir tynnere etter dette.

Siesta

Kilometerne går saktere unna på slike veier. Vi ble likevel mest forsinket av to viderverdigheter: Fredriks sko sa takk for seg, pedalklossen måtte byttes. Og, litt mer behagelig: Mens støtteapparatet trålet butikker etter forsyninger (og MYE mer vann), tok vi andre lunsj-siesta i skyggen. Man våkner som et nytt menneske etter en slik strekk i det fri.

Kanskje det var derfor vi var litt sløve og kjørte ut fra en sidevei litt for tett foran en hurtiggående Mercedes. Han skvatt sikkert godt selv, da den rød-hvis-blå svermen på sykler tøt ut litt foran ham. Vi fikk heldigvis rundet av det hele med en hyggelig prat.

Lettere

Mange av oss i denne store familien opplever forresten noe vi bare har hørt om på denne touren: 1650 kilometer er ganske hårete, særlig når etappene er på rundt 200 kilometer hver. Og etter start ble det stadig tyngre. 3., 4., 5. etappe holdt på å knekke selvbildet.

Men siden har det gått oppover. Etappene er like lange, men underveis og etterpå er vi slett ikke så ”peise ferdige” lenger som dagen før.

Morgendagens etappe på 190 kilometer over Ardennene har stått for oss som en flott, men drepende etappe. Nå vet vi at dette skal gå greit.

Det meldes for øvrig fra ledebilen at vi sykler tettere og raskere. Frontparet holder seg bokstavelig talt skulder ved skulder, samtidig som tempoet altså er gått opp. En lang strekning i dag feide vi unna med 42 km/t i snitt. Ganske friskt på disse veiene.

Belgisk servering

Det de fleste kanskje vil huske best herfra, var likevel middagen. Dette skjedde da vi kom inn på restauranten, der ingen snakket annet enn fransk:

Forhåndsavtale er gjort om at forretten skulle stå klar på bordet, vi er tross alt Sultne. Derfor er bordene tomme.

Drikke må hentes. Halve gjengen ned trappa til baren. Velge fra meny, servitøren gir kvittering for bestilling, én etter en. Deretter forfra: Betale én etter en utfra kvitteringene. (Her gjør man den tabben å gi fyren betalt med mynt og sedler som skulle være enkle å gi igjen på. Full forvirring og hektiske fakter følger. Sånt tar tid og ødela sikkert arbeidsdagen.)

Omsider blir vi sendt én og én til den andre enden av baren: Overbevis bartenderen om at drikken er betalt (at kvitteringen ikke bare gjelder bestilling, men også betaling… – skjønner?) og endelig få forhåndskjølt(!) og sirlig skjenket i drikken.

Opp trappene og tilbake ved bordet: Så kommer Servitøren med den inkluderte drikken – mye av det samme som vi nettopp hadde kriget om i baren. Fiffig.

Hilser hjem

Norris har nydt utsikten fra sin luftige utkikkspost på vindusviskeren hos Forever Living i dag.

I natt får han sove med oss. Mange i gjengen har visst vært elendig dårlige til å ringe hjem. Med de skriveriene du leser akkurat nå, vet mange nordpå i hvert fall litt om hvordan det går med Gutta. Norris hilser hjem.

8. etappe: Charleroi – Soissons

19 mil, 1 sprengning

BELGIA/FRANKRIKE: Hei. I dag har jeg virkelig fått lufta barten. Vi har sett noen flotteflotte steder, kost oss i sola – men jeg skvatt skikkelig da Arve reiv av hjulet sitt. Tøft.

Men, vet dere, allerede ved frokosten la de noen skumle planer. Jan Tore og Jørgen og Thor Ivar ville isolere Ole. Dét er kompiser, det. Jeg skjønte jo at de bare ville sykle fra ham. Men likevel. Ikke særlig gemt.

Bakkekjør

I dag har jeg kjørt med Redaktøren. Skikkelig digg. Han kjører litt rått, men det bare kiler i magen. Og jeg nyter sola mens han puster og peser.

Tror han er i litt dårlig form, forresten, akkurat som alle de andre.

Greia i dag var bakker. Det er visst gøy å sykle opp sånne. Lykke til. Jeg får bare heie på. I dag skulle vi nemlig over Ardennene, som er en fjellrekke her. Gjengen hadde visst vært ”litt” redde (husk det med formen, right?) men noen av dem var også veldig gira. Sånn som turbo-Ole og ekornet Thor Ivar. Kulkule fyrer, forresten.

Gliste

Men, altså, vi dro av gårde oppover, og kom først opp i en koselig landsby, og så kom det steintårn og finefine hus og kosekoselige gater. Og så var det ut mellom sypresser og svære enger og åkre og valmuer. Det var nesten som å være i Toscana den gangen. Skikkelig fint. Bare synd de måtte sykle så fort.

Og særlig i den bakken, da, den første. Tore med den gule hjelmen, han er en slags sjef, han sa at nå kunne du gønne på. Men – da måtte jeg flire – for det var ikke de luregutta som lurte Ole, for han bare sykla fra dem. Rett opp, liksom. Han bare parkerte dem. Kult. Han sa forresten at

dette er som sukkertøy for unger. Hvis ikke øra hadde vært der, kunne gliset hans gått rundt hele hodet

Hett

Vi har kost oss hele dagen. Stoppet på finfine steder og tørka svette og tissa og fylt de stilige gule flaskene. For det ble skikkeskikkelig hett. 38 grader, sa de. Så jeg hørte de bælma innpå nesten 200 liter vann. Det er ganske godt gjort. Men tror dere jeg fikk noe å drikke? Hallo! En sånn nydenydelig rød lue som min er ganske varm, aløså.

Men det er ikke så rart. De eter jo også som de ikke har sett mat på en uke. Men de er blide, i hvert fall.

Sår i beina

På et par steder stoppet det forresten andre folk. En racerfyr som ikke så særlig sprek ut, og så en fyr med masse bager og greier på sykkelen som skulle sykle helt til Nederland. Og til og med en fyr som gikk. Han kom fra Nederland og skulle til Paris, akkurat som oss. Han blir nok passe sår i beina.

Smell

Men det var det med Arve. Vet dere, helt sånn plutselig hørtes det ut som han bråbremset, og hjulet hans sa PANG! og det kom røyk og så styra han rett ut i grøfta. Hørstes ut som en eksplosjon. Det er da første gang jeg har sett noen lage knute av kjedet sitt, liksom kveila rundt alt mulig baki der. Skal si han ble parkert, ja. Måtte få låne en reservesykkel og greier. Synes han kledde den.

Etterpå skjønte jeg forresten at han hadde vært flink. Skeina ut mot åkern i stedet for å kanskje kjøre rett inn i en av de andre gutta. Bra mann.

Copilot: Norris

Ellers er det ganske rart å sitte der på styret. Jeg får følge med på gps-en og greier, men ganske ofte så ser jeg omtrent bare blå romper. Fine, de, men de hermer jo bare etter meg, som er kjempeflott og blå over hele meg. Herlig.

Men de fant på noe gøy i dag. Før har de blitt massert når de har vært slitne, men i dag satte de seg på langlang rekke og masserte hverandre.

Det så så koskoselig ut.

Men hva som var gøy med å kjøre over noe nylagt asfalt, skjønte jeg ikke. For de ble jo bare stående i solsteika og gnikke dekk. Litt teit, egentlig. Tror jeg. Men ellers er de en topptopp gjeng, altså.

Ei dame for meg!

Redaktøren har vært grei med meg. Fortalt rare historier og vist meg masse fint underveis. Fikk til og med prøve å styre, og i kveld fikk jeg attpåtil smake på ølen hans. Dét var saker, det! Skikkeskikkelig bestekompis.

Men i morgen skal jeg videre, til ei super dame. Jeg har studert henne, og hun var i hvert fall ikke i kanonform i starten, men nå! Hun har gitt alt hele veien, mye tøffere enn noen av de andre, og JEG får sitte på med henne, Maria, og vi skal fly helt inn til Paris!

Vive La France!

Klem fra moi

Monseigneure Norríze

9. etappe: Soissons – PARIS

12 mil, 1 punktering

FRANKRIKE: Vi har gjort det. Vi har syklet fra Rådhusplassen i Oslo til Place de la Concorde, Champs Elysées og Triumfbuen i Paris.

Selv om politiet helst ville stoppe oss.

Det var andektig ved frokostbordet i morges. Folk må være slitne, men var tidligere oppe enn vanlig. 12 fattige mil igjen til målet, det føles utrolig. Og hva når det er slutt?

Pittoreskt

På hotellet i Soissons fikk vi heiet av gårde tre danske lag. Gule og grønne, hvite og blå. Vi lar dem kjøre, dette er ikke noe kappløp. Det er ren kos.

Og landskapet sørover mot hovedstaden er da like praktfullt som dagen før. Enorme åkerland badet i sol, små landsbyer med kirker eller ruiner, daler med elveløp – vi triller gjennom et digert postkort. Det burde spilles inn film her. Og i det hele, en rød-blå-hvit gjeng som har overgått seg selv. Flere har lurt på hvordan dette skulle gå, noen om det i det hele tatt var mulig. Men vi har vist alle. Kanskje særlig Maria; hun har visst satt et par skeptiske kolleger hjemme ettertrykkelig på plass.

Park-mil

12 mil. Det er ”a walk in the park” etter den jobben vi har gjort – også bokstavelig talt. Inn mot Paris går det nemlig en stripe av en grønn lunge.

De siste to milene sykler man langs en kanal, først gjennom skogen, så gjennom mer og mer by. Underveis treffer vi flere andre (danske) lag som heier, og vi blir tatt igjen av et par andre som har det travlere enn oss. Vi vil bare nyte.

Og til slutt kommer vi opp langt inn mot sentrum av Paris. Fantastisk å slippe den stinne trafikken helt inn hit. Vi passerer Notre Dame, rådhuset og det enorme Louvre – og der: Place de la Concorde!

Vi er ved målet. Vi har rundet Kapp Horn. Dette er hva vi har siktet mot gjennom ni dager, 1659 kilometer og omtrent 62 timer aktiv sykling med 270 000 tråkk hver.

Seier

- You’re a big smile, sier én. Klart det. Vi bare gliser, gratulerer, klemmer og takker for turen. Det føles stort og rart. Vi har nådd et mål, vi har klart noe ganske hårete, vi står der med champagne og de samme syklene som vi startet med fra Oslo for en drøy uke siden. Med dem har vi for stå vidt tatt raskeste vei ned. – Det flotteste jeg noen gang har opplevd, sier flere, mens Jacob allerede avgir seiersintervjuet til distriktssendinga hjemme. Andre får endelig snakke ut med familie som møtte oss med norske flagg og heierop.

Triumf

Men vi kan ikke hvile. Vi MÅ opp og rundt Triumfbuen. Den er vår akkurat i dag. Flere vil også kjenne på brolegningen som de andre internasjonale heltene skal feie over om to dager – de samme heltene som Ole, Jørgen og kanskje et par andre skal av gårde og heie på i morgendagens etappe ved Annecy.

VI defilerer opp Champs Élysées allerede i dag. Buen i det fjerne kommer nærmer og nærmere mens glisene blir større og større. Vi har vunnet. Inntil en politipatrulje med sirener styrer inn foran oss med klar beskjed:

- Ingen sykler her.

- …???

- Det er forbudt.

Det ser mørkt ut inntil Tore kaster seg frempå med sjarmørtrickset sitt: – Vi har syklet helt fra Norge. Kan vi ikke bare sykle én gang rundt, og så forsvinne?

- Ok, sier fyren. Han forsto heldigvis hva som virkelig betyr noe her i livet.

”Fine”

Nå er de slutt, i hvert fall for i år. Hvis bare litt av gleden med denne touren smitter videre, blir vi flere neste år. De 21 rytterne sier alt har fungert så fint, fra rutevalg og hoteller til støtteapparat og mat. Vi har til og med bare hatt medvind og sol. Ett hotell blir ikke brukt igjen, men alle vet at det var en nødløsning.

Det viktigste av alt er at vi har fått så mange nye venner, som vi allerede har opplevd noe stort sammen med. Og i kveld er det fest.

Og Norris? Han skal være med Ivar ut på tur – hvor nå mannen som er kåret som hele lagets forbilde har tenkt seg.